Gråt fra isen

En svært tragisk ulykke skjedde tidlig på 1900 tallet ved Svartediket! På vinters tid kunne det legge seg is på Svartediket tykk nok til at folk kunne drive med isfiske! En far hadde med sin 6 år gamle gutt og drevet av sult skal de ha gått midt ute på isen og hugget et hull stort nok til å slippe ned en line med agn på. I skumringen når de bestemte seg for å gå mot land igjen skal faren ha gått gjennom en råke ikke langt fra hullet. Isen må ha glidd sammen over ham slik at han i panikk har svømt under vann mot lyset fra det lille hullet. Tapet for krefter og det iskalde vannet har han ikke klart å presse seg gjennom hullet. Faren må ha snakket rolig med sin sønn og bedt ham holde sin fars hode så lenge mulig over vannet til livet sakte fikk forlate den nedkjølte kroppen hans.

Men gutten slapp aldri taket...
Ingen hadde hørt noen skrik den natten og det var først morgenen etter at to skogsarbeidere fikk øye på noe ute på isen. Det var et grusomt syn som møtte dem. Der midt ute på vannet var gutten frosset fast til sin fars døde hode i en evig omfavnelse. To kråker hadde hakket ut øynene på faren. Med øks måtte de hogge av de små armene til gutten og etterpå kappe av hode på mannen slik at hans kropp skulle få synke ned i Svartediket. Historien forteller at gutten såvidt skal ha vært i live når de bar ham til land. De to tømrerne fortalte senere at de aldri vil glemme de fortvilte øynene til gutten og tårene hans som gjennom natten var frosset til is på hans kinn. De satt med ham på stranden til de var sikker på han var død. Deretter tullet de ham inn i et ullteppe og skjøv ham innunder isen. Historien ble etterhvert en vandrehistorie idet folk begynte å hevde at om du hørte gråt fra midten av diket da ville det bli is på Svartediket over natten...

 

Schluggstein-Matja

Schluggstein-Matja må være Norges mest beryktede jordmor. Hun levde i Bergen på slutten av 1700-tallet og skulle bli en av Svartedikets mest makabre skikkelser. De nedskrevne ord framstiller henne nærmest som en «jordmor fra helvete». Med et utsende som vekket avsky var hun allikevel verdsatt som den siste utvei for mange. Krokrygget og fæl, men sterk som få, gikk hun rundt og samlet inn uønskede spedbarn i en kurv. Mot en shilling eller to dukket hun opp i ly av mørket og tok barnet med seg til en skjebne regnet som datidens abort!

Hør bare her! Først spaserte hun hele veien inn til Svartediket med sin kurv. Noen ganger full av gråtende spedbarn, andre ganger færre. For de som møtte på henne var det vanlig skikk at man skulle spytte i kurvene hennes for deretter å hilse ærbødigst på henne selv.

Cirka ved midten av Svartediket tok hun seg ned til sin faste plass ved vannet. Her tok hun et og et barn etter bena og klasket hodene deres mot en stein til det sprakk. Deretter fylte hun dem med stein inn i hodet, slik at de skulle bli tunge nok til å synke til bunns. De som kom brått på Schluggstein-Matja når hun utførte sine gjerninger skal ha stått som stivnet og trodd de så selveste satan som sprutet barneslo på steinen.

Tragisk ble allikevel denne egentlig høyt respekterte kvinnens endelike. Tynget av hun visstnok aldri selv kunne få barn skal hun ha stappet levende barn opp i sin egen livmor får å simulere et svangerskap. Hun ble derfor tilslutt funnet ved sin stein med såkalt «blåkveitemage» full av betennelse og i total forråtnelse. Halvdød og etter eget ønske skal de ha senket henne i Svartediket i håp om å få fred med de hundrevis av små hun hadde sløyet ved vannet...

Schluggstein-plassen ligger like nedfor Svartaberget og er bare en kort avstikker fra veien langs Svartediket!

 

1954

I 1954 ble demningen ved foten av Svartediket oppført. På den tiden bygget arbeiderne forskalingen selv, i treverk fra bunnen av, og samtidig stillas etter. Når stillaset var bygget godt over halvveis oppstod det et håndgemeng mellom en arbeider og en byggekontrollør. Dette utløste et ras. Byggekontrolløren og to arbeidere havnet mellom forskalingen og datt til bunns. De døde momentant.

Byggningsutvalget for demningen kom frem til at grunnet tidsfrist og økonomi, kunne de ikke rive 4 måneders arbeid for å plukke opp igjen likene, så likene ble støpt inne i demningen.

Ved flere anledninger i senere tid er det observert tre menn oppå demningen. En herremann med mørk dress og to menn i blå kjeledress.

Det sies også at ved nærmere ettersyn kan en observere håndavtrykk i betongen nederst på demningen.

Kanskje verdt å sjekke ut!

 

“Dikdine”

Historien om Dikdine begynte å verse tidlig på 1900-tallet. Den er derfor ikke blant de eldste, men toneangivende siden den hadde et barn som tema og deretter spredde seg raskt som en sann historie i Bergen.
Noe som gjør denne historien spesielt forstyrrende er at Dikdines far og angivelige gjerningsmann ligger begravd på gravplassen ved hotell Terminus i Bergen.

I kildene står det at det visstnok var under en utflukt for Bergen katedralskole at Dikdine skal ha blitt sett for først gang..»...da en pige følgede efter oss». Det står videre at en av læreren skal ha gått henne i møte i får å be henne snu, hvorpå vedkommende lærer skal ha kommet styrtende tilbake og nærsagt hysterisk bedt alle om å komme seg fortest mulig vekk fra området. Senere skal læreren ha berettet...» hvorpå hun så på mig med et gjennomtrengende blikk og blå veske rendede ut av hennes munn» Det læreren her beskriver er det som senere er blitt kjennetegnet som Dikdine. For noen år senere skal et ektepar en sen kveldsstund ha satt på en av de innerste benkene ved Svartediket da de ble oppmerksom på en lyd bak seg....» da denne fryktelige pike brått stod bak oss og geipet og fresede med sin blåe tunge». Mannens kone skal visstnok ha både blitt oppklort og oversprøytet med en blekklignende veske som piken har spyttet ut av sin munn.

Etterhvert som flere hevdet å ha sett piken. Begynte man å få flere forklaringer på hvem denne piken kunne være. Mye av dette var oppspinn som skulle betrygge folk til å ferdes langs Svartediket En forklaring er allikevel urovekkende og kanskje mest «troverdig».Den beretter om en engelsk typograf som under andre verdenskrig hengte seg inne ved Svartediket. Blant hans eiendeler fant man flere brev hvor han beskriver hvordan han bebreider seg selv for at hans kone har forlatt ham og deres lille datter. Hun skal blant annet ha tvunget den lille jenten til å drikke blekk og prøvd forgiftet henne. Mannen skal ha tatt del i ugjerningen og angivelig ha måtte prøve dumpe liket av piken i Svartediket. Etter at hans kone hadde stukket strikkepinner og punktert den oppsvulmende tunge til piken slik at hun har blødd ihjel. Hvor vidt dette var foreldrene til Dikdine er uklart, men senest på 1980-tallet skal hun ha blitt observert i skogen bak de innerste sittebenkene ved Svartediket. God tur!